Spesiellt for Leonbergeren

Rasestandard Leonberger
Gruppe 2 - FCI nr. 145
HJEMLAND: Tyskland
BRUKSOMRÅDE: Vakt-, selskaps- og familiehund
KLASSIFIKASJON F.C.I: Gruppe 2, seksjon 2.2.

Kort historisk oversikt
På slutten av 1830-, begynnelsen av 1840 årene krysset rådmann Heinrich Essig i Leonberg i nærheten av Stuttgart en svart-og-hvit newfoundlanstispe med en såkalt "Barry-hann" fra klosterhospitset Grosser St.Bernard. Senere brukte han i tillegg en pyreneerhund. Resultatet var svært store hunder med overveiende langhåret hvit pels. Essings mål var en løvelignende hund. Løven er byen Leonbergs våpendyr. De første hunder som virkelig ble kalt leonbergere , ble født i 1846. De forente de fremragende egenskapene hos utgangsrasene. Allerede etter kort tid ble mange av disse hundene solgt fra Leonberg som statussymbol i hele verden. På slutten av 1800-tallet ble leonbergeren i Baden-Württemberg fortrinnsvis holdt som brukshund på bondegårder. Den ble sterkt berømmet for sine egenskaper som vakt- og trekkhund.
Under begge verdenskrigene og i nødsårene etter krigene gikk tallet på avlshunder dramatisk tilbake.
I dag er leonbergeren i fremragende familiehund, som egner seg godt til alle krav det moderne liv stiller.

Helhetsinntrykk
I samsvar med den opprinnelige hensikten er leonbergeren en meget stor, kraftig, muskuløs, men likevel elegant hund. Den utmerker seg ved harmonisk kroppsbygning og selvbevisst ro sammen med avgjort livlig temperament. Særlig hannen er stor og kraftig.

Proporsjoner
Forholdet mellom mankehøyde og kroppslengde er 9:10. Brystdybden er rundt 50% av mankehøyden.

Adferd og karakter (gemytt)
Som familiehund er leonbergeren en behagelig partner under nåtidens bolig- og levevilkår. Den kan uten vanskeligheter tas med overalt og er utpreget barnevennlig. Den er verken sky eller bisk. Som selskapshund er den en behagelig, lydig og fryktløs ledsager under alle livsforhold.
Kravet om gemytt omfatter særlig:
· selvsikkerhet og overlegen ro
· middels temperament (bl.a også lekenhet)
· lydighet
· god læreevne og hukommelse
· mangler lydømfintlighet

Hode
Stort sett dypere enn bredt og snarere langstrakt enn sammentrykt. Forholdet mellom nesepartiet og skallen er ca. 1:1. Skinnet ligger stramt overalt uten rynker i pannen.

Skallen
Lett hvelvet sett i profil og forfra, kraftig i samsvar med kroppen og bena, men ikke tungt. Bakre del er ikke vesentlig bredere enn ved øynene.

Stopp
Tydelig, men middels utpreget.

Ansikt
NESEBRUSK: Alltid svart
NESEPARTI: Snarere lengt, avsmalnende, men aldri spisst. Neseryggen jevnt bred, aldri konkav, snarere lett konveks (sauebukkaktig)
LEPPER: Stramme, svarte, lett lukkede munnvinkler.
KJEVER/TENNER: Kraftige kjever med perfekt, regelmessig og fullstendig saksebitt, der øvre tannrad griper over nederste uten mellomrom og tennene står loddrett i munnen, med 42 friske tenner i samsvar med tannskjemaet (manglende M3 godtas). Tangbitt er tillatt. Ingen innsnevring av hjørnetennene i underkjeven.
KINN: Bare svakt utviklet.
ØYNE: Fra lysebrune til så mørkebrune som mulig, middels store, ovale, verken dyptliggende eller fremstående, verken for tettsittende eller for langt fra hverandre. Øyelokkene strammer uten å vise bindehud. Det hvite i øynene (hornhinnen) må ikke være rødt.
ØRER: Høyt ansatt, ikke langt bak, nedhengende, tett inntil hodet, middels store, kjøttfulle.

Hals
Lett buet, går over i manken uten overgang, snarere lang enn sammentrengt, uten løst skinn på halsen og huder haken.

Kropp
MANKE: Utpreget, særlig hos hanner.
RYGG: Stram, rett, bred.
LENDER: Brede, kraftige, muskuløse.
KRYSS: Bredt, relativt langt, mykt avrundet, flytende overgang til halefestet, absolutt ikke overbygget.
BRYST: Bredt, dypt, må nå minst ned til albuen, ikke for tønneformet, snarere ovalt.
UNDERLINJE I PROFIL: Bare lett opptrukket.
HALE: Meget sterkt behåret. Henger rett ned i stående stilling. I bevegelse bæres den bare lett utbøyet, så vidt mulig ikke over forlengelsen av rygglinjen.

LEMMENE:
Meget kraftige, særlig hos hannen.
FORBEN:
GENERELT: Rette, parallelle og ikke for trang benstilling.
SKULDER/OVERARM: Lang/skråstilt uten å danne for stump vinkel med hverandre, muskuløs; albuen tilgivende.
MELLOMFOT: Sett forfra: kraftig, fast, rett. Sett fra siden nesten loddrett.
POTER: Rettstående (verken innover- eller utovervridde), avrundede, lukkede. Tærne godt hvelvet. Svarte tredeputer.

BAKBEN:
GENERELT: Ikke for trang benstilling sett bakfra, parallelle ben. Hasene og potene verken utover- eller innovervridde. Ulveklør må være fjernet.
BEKKEN: Skråttliggende.
LÅR: Temmelig langt, skråttstilt, meget muskuløst, Lår og underlår danner en tydelig vinkel.
HASELEDD: Kraftig, tydelig vinkel mellom underlår og mellomfot.
POTER: Retter, svakt ovale. Hvelvede tær. Svarte tredeputer.
BEVEGELSER: Romgripende, jevne bevegelser i alle gangarter; lange skritt med godt fraspark. Rett benføring i skritt og trav sett for- og bakfra.

PELS
BESKAFFENHET: Middels myk til grov, langhåret, ligger inntil kroppen, aldri med skill. Kroppens konturer må være tydelige til tross for god underull. Glatte hår, men lett bøyet pels er tillatt. Krage på hals og bryst, særlig hos hannen. Tydelig behåring på forbena, utpregede bukser på bakbena.
FARGER: Gul, rød, rødbrun, også sandfarget (blekgul, kremfarget) og alle kombinasjoner mellom dem, alltid med svart maske. Svarte hårspisser er tillatt, men hundens grunnfarge må ikke være svart. Lysere sjatteringer av grunnfargen på undersiden av halen, på halskragen og behåringen på forbena og buksene på bakbena må ikke bære så utpreget at det forstyrrer harmonien med hovedfargen. En liten hvit brystflekk eller smal bryststriper og hvite hår på tærne godtas.

MANKEHØYDE: Hanner: 72 - 80 cm., helst 76.
Tisper: 65 - 75 cm., helst 70.

FEIL:
Hvert lille avvik fra de ovennevnte punktene regnes som mangel, hvert tydelige avvik som feil. Bedømmelsen må stå i nøyaktig forhold til graden av avviket og ta hensyn til i hvilken utstrekning det svekker det vesentlige (fremfor alt atferd, type, harmoni, bevegelser).

DISKVALIFISERENDE FEIL:
· Skye og biske hunder
· Store anatomiske feil (f.eks. utberget kuhasighet, utpreget krum rygg, sterkt nedfallen rygg, ekstrem utovervridning av forpotene, absolutt utilstrekkelig vinkler i skulder, albu, kne eller haseledd.)
· Tannmangel (unntak M3), over- eller underbitt, andre bittfeil
· Under minstehøyde
· Sterkt krøllhale eller halen krøllet over ryggen
· Krushår eller store krøller
· Gale farger (brunt med brun nesebrusk og brune tredeputer, black & tan, svart, sølvgrått, viltfarge)
· Fullstendig fravær av maske
· Brun nesebrusk, brune tredepoter
· Svært sterk pigmentmangel på leppene
· Øyne uten brunt i
· For mye hvitt (fra tærne til mellomfoten, brystflekk større enn en hånd, hvitt andre steder)
· Entropium, ektropium
NB! Hanner må ha to tydelig normalt utviklede testikler, som er kommet helt ned i pungen.

Raseinfo
Bakgrunn

Adele v Murrtal

Leonbergeren er en av de svært få raser hvor man med sikkerhet kjenner rasens opprinnelse. Rett ved Stuttgart, i den sørlige delen av Tyskland, ligger en liten by ved navn Leonberg. Her levde fra 1808 til 1889 rådmann Heinrich Essig. Han var glad i alle slags dyr, og hans hjem ble av mange betraktet som en liten dyrehage.
Av alle disse dyrene var det nok hundene som var hans største interesse. Essig var ikke ukjent med hundeavl, og han hadde all den idealisme og stahet som er nødvendig for å begynne arbeidet med å utvikle en helt ny hunderase. Hvilket motiv han hadde for å starte sitt nye oppdrett er vel ikke helt klart. Det heter seg imidlertid at hans mål var å krysse frem en hund som lignet løven i Leonbergs byvåpen. I dag må vi vel være enige om at han i så fall har han lykke svært godt.
Som grunnlag benyttet Essig seg av sort/hvit newfoundlender (senere kjent som Landseer), langhåret St. Bernhard og Pyreneer.
Den første "ekte" hund av denne nye rasen skal være født i 1846 og fikk navnet Leonberger etter Essigs elskede hjemby.
Når den første Leonbergeren kom til Norge kan vi dessverre ikke si med sikkerhet. Det er sagt at det fantes Leonbergere både på Sørlandet, i Hedemarkstraktene , på Ringerike og i Ski. Sigrid Undset nevner også en leonberger i en av sine bøker.
De fleste av disse tidligere Leonbergere ble tatt hjem til Norge av sjøfolk, og en del kom også til Norge etter krigen, sammen med de første som var med i tysklandsbrigaden.
Den første leonberger i moderne tid ble tatt inn til Norge i 1977 av Anne-Marie Smith. Denne tispen som het Adele von Murrtal, regnes i dag som stammor og starten for leonbergerens nye æra i Norge. De første årene var det naturligvis ikke så mange eksemplarer av Leonbergeren i Norge. Tilgangen til valper var begrenset, men etter hvert så ble det også importert valper både fra Sverige og Danmark og antallet vokste stadig.
I 1983 ble det i Klubben for Større Selskapshunder (KSS) opprettet en egen rasegruppe for Leonberger og dette årstallet regnes som starten for det organiserte arbeidet med Leonberger i Norge.

Den 1. januar 1991 ble så Leonbergerens egen raseklubb startet. Klubben fikk navnet Norsk Leonberger Klubb (NLBK).
Klubbens formål er å fremme Leonbergeren som rase i forhold til FCI's standard gjennom avlsarbeid, utstillinger, lydighets- og brukshundaktiviteter.
Klubben er tilsluttet Norsk Kennel Klub og den Internasjonale Leonberger Union.

Å KJØPE LEONBERGER.

Så liten ...

Å anskaffe hund vil si det samme som å få et familiemedlem som er helt avhengig av deg de neste 8 - 12 årene. Det er viktig å tenke nøye gjennom saken før du går hen og kjøper valp, eller overtar en voksen hund. F.eks:
Vil hele familien ha hund?
Har vi tid til å ha hund? Har vi økonomi til å ha hund?
Kommer hunden til å ha selskap på dagtid? Har vi muligheter til å ta hånd om en så stor hund?
Har vi boforhold som passer?
Har du svart ja på spørsmålene kan du tenke på om leonbergeren er rett rase for deg/dere.
Håper du gjennom denne siden og på andre måter kan finne svar på det spørsmålet.

blir så stor!

Det å ha hund har også noen negative sider som det kan være greit at familien diskuterer. Leonbergeren er en stor rase med mye pels. Den røyter ca. 2 ganger pr. år og det blir ganske mye pels. (Du må ha en solid støvsuger) Du må regne med å bruke mye tid på oppdragelse av valpen, meld deg på kurs o.s.v. Det er spesielt viktig å ha en veldressert og velfungerende hund når den er 50 - 70 kg.
For det første er det en forutsetning at hele familien er enig. Dersom du allerede har bestemt deg for rase er det lurt å ta kontakt med leonberger - folk. Gå gjerne på utstillinger, prat med hundeeiere og oppdrettere. De aller fleste leonberger eiere er like hyggelige som hunderasen. Kanskje du t.o.m kan få komme på besøk til noen som har leonberger, for å bli bedre kjent med rasen i mer rolige omgivelser.